hits

Nabokjæreste

En dag fikk vi nye naboer.  Vi hadde hørt at det var gutter i familien.  Jeg og Berit satt i kjøkkenvinduet med kikkert for å følge med. Nysgjerrige som få.  Den eldste gutten var på vår alder.  Det var spennende.  Han virket så voksen.  Han hjalp til hjemme, ristet tepper, tok seg av småsøsken. Jeg ble nok litt imponert.  Etter hvert ble vi kjent med gutten og vi ble gode venner.  Han var annerledes enn de guttene jeg kjente fra før. Lett å bli kjent med, lett å like. Trønder.  Utadvendt.  Morsom.  Det var kun en lekeplass mellom oss.  Etter et par år var vi kjærester.

Hvem hadde trodd det?  Jeg hadde fått min første kjæreste.  Det endret livet mitt.  Jeg ble mer utadvendt selv også.  Tryggere på meg selv. Det gjør noe med deg å være sammen med en trønder med kronisk munndiare. Han var ofte midtpunkt der vi var, hadde alltid morsomme historier å fortelle.  Jeg var stolt av han. Hjemme hos oss ble han raskt et familiemedlem.  Mamma og pappa syntes han var helt topp, og vi likte å være sammen med dem også. Vi hadde mange hyggelige kvelder med mye latter.  Vi dro på turer sammen, på skitur i påsken og telttur om sommeren.

Vi delte mange interesser, musikk, film, bøker. Han spilte gitar, og vi sang begge.  Var mye på kino.  Og krimbøkene sloss vi om å lese først.  Alltid mye å prate om.  Vi lo av de samme tingene. Vi likte å danse sammen, gikk på swingkurs.  Vi tok førerkort samtidig.  4. og 5. juli.  Den sommeren fikk vi låne bilen til svigers og reiste på telttur til Onsakervika ved Tyrifjorden.  Du verden så moro, nå var vi voksne. Å være på biltur var noe vi likte godt, også senere når vi fikk barn.

Og det er godt å være kjæreste med sin beste venn.  Vi hadde mye moro, og jeg har mye å takke han for. Selv om vi ikke fikk til å holde sammen livet ut, fikk vi 30 fine år sammen, og to fantastiske jenter. Masse flotte opplevelser, det er mye å dele gjennom så mange år. Første sydentur. Vår første bolig.  Å få barn. Skaffe hund.  En stor del av livet. Det skal også sies at vi fremdeles er gode venner. Heldigvis.

Det som jeg tenker er forskjellig fra den gang og til i dag, er at når man hadde kjæreste, ble det til at vi var mest sammen vi to.  Jeg var ikke så mye sammen med venninner lenger. Det var jo litt dumt, jeg ser det nå. Mistet litt kontakten med venninnene.  Jeg ville jo bare være sammen med kjæresten, vi hadde det så fint.  Jeg ser i dag gjennom jentene mine og deres venner, at de har vært mye flinkere til å holde jentegjengen sammen selv om de fikk kjærester.  Det er vanlig å gjøre ting sammen med gjengen.  Jeg tror dette er sunt.  Beholde vennskapet.  Sunt for alle parter.

Anne, ei helt vanlig jente fra Toten

 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

annemor59

annemor59

58, Vestre Toten

Ei totenjente med noen betraktninger om livet.

Kategorier

Arkiv